I begynnelsen av desember 2006 var det duket
igjen for den internasjonale konferansen i tegnspråkforskning (kalt
TISLR: Theoretical Issues on Sign Language Research). Denne
konferansen finner sted annethvert år/ hvert tredje år og denne var
den niende i rekken. ”Åstedet” var Florianopolis i Brasil.
Florianopolis ligger nydelig til på en øy rett
ved den brasilianske østkysten, ca. 1 time med fly sør for Sao Paulo.
Øya er preget av kritthvite sandstrender hvor vannet og himmelen
kappløper om den fineste blåfargen, åser med regnskog på, høye
hotellblokker og mange havørner (vi telte 19 på en gang). Ikke minst
vartet Florianopolis opp med ca. 27 varmegrader og strålende solskinn,
kun avbrutt av regnskuer som bøtta ned fra himmelen i noen små
halvtimer inn i mellom.
Når man er på konferanse får man vanligvis
ikke se så mye av stedet man er på, men den gangen var Rolf P.
Halvorsen og jeg, Sonja Erlenkamp, flinke nok til å nyte litt av det
gode livet i Brasil og ikke bare å sitte på et mørkt auditorium hele
dagen. Men mange presentasjoner og timer med lytting ble det allikevel
på oss. Det ble klart nok en gang at internasjonale konferanser med
fokus på tegnspråkforskning er stedet man får nye impulser for egen
forskning, blir kjent med tegnspråkforskere i andre land og kan
oppdatere seg på hva som skjer på tegnspråksforskningsfronten rundt
omkring i verden.
TISLR-konferanser er
alltid spesielle, men denne her pekte seg ut enda mer som én av de man
alltid vil huske, fordi vi fikk lov å bevitne hvordan et
paradigmeskifte finner sted. Frem til nå har tegnspråkforskning vært
veldig preget av søken for paralleller mellom talespråksgrammatikk og
tegnspråksgrammatikk. Behovet for å argumentere for å forsvare
tegnspråk som fullverdige språk har ført til at tegnspråkforskere frem
til nå alltid måtte se etter hva talespråksforskere gjorde - og så
gjøre likedan. Denne tiden ser nå ut til å nærme seg slutten.
Tegnspråkene verden over er ankerkjent som språk og dette preger måten
vi forsker på tegnspråk på. Temaer som dukket opp på denne
TISLR-konferansen var "tabu" bare for noen år siden: Hvordan henger
ikonisitet (=bildelighet i tegnenes form) og grammatikk sammen og
hvilken rolle spiller gester? Hvordan kan vi lage teorier og modeller
som beskriver alt det som gjør tegnspråkene til noe spesielt og
annerledes enn talespråkene.
Som et resultat av kontakten og samarbeidet
med Prof. Scott Liddell fra Gallaudet Universitetet har vi i Norge
allerede siden 2001 stilt oss disse spørsmål. Men vi visste også
gjennom Scott Liddell at hans teorier på ingen måte var akseptert i
den internasjonale tegnspråkforskningen. Det han sa ble ofte oppfattet
som en trussel for aksepten av tegnspråk som språk. Derfor var jeg
forberedt på heftig kritikk når jeg selv holdt mitt foredrag
(inspirert av Liddells arbeid) om ikonisitet og ”proformer” i norsk
tegnspråk på TISLR 9. Men jeg fikk tvert om bare positiv
tilbakemelding. Noe som for meg er et tydelig tegn på at Liddells
teori blir mer og mer akseptert og ikke lenger oppfattet som en
trussel for tegnspråkenes anerkjennelse. Hans teori er startskuddet
for en ny fase i tegnspråkforskningen hvor vi prøver å finne en modell
som passer beskrivelsen av tegnspråkene best. Det er ikke lenger tabu
å snakke om ikonisitet og gester i sammenheng med grammatiske
beskrivelser, og bevisstheten rundt tegnspråkenes forskjeller øker
stadig. Takket være våre gode kontakter til tegnspråkforskning i andre
land har vi i Norge rukket å være ”med i utviklingen”. Og det er
nettopp derfor slike konferanser og internasjonale møtesteder er så
viktige, for at også tegnspråkforskning i et lite land som vårt har
muligheten til å være helt med i teten av utviklingen, noe vi aldri
kunne ha klart helt på
egenhånd.
