Dette problemet har du ikke når du bruker tegnspråk. På tegnspråk er det alltid klart hvem som er inkludert i ”VI” (store bokstaver betyr at det er snakk om et tegn, ikke et norsk ord) og hvem som er ekskludert. Du kan for eksempel inkludere hele vennegjengen i ”VI” (gjennom pekeretningen), du kan inkludere bare noen av dem eller du kan ekskludere dem og vise at du skal gå på kino med noen andre enn de som er tilstede.

Når et språk markerer gjennom uttrykk om de som er tilstedet er inkludert i ”vi” eller ikke, kaller språkvitere dette for et språk som har inklusiv (for inkluderende) eller eksklusiv (for ekskluderende). ’Inklusiv’ betyr at det synes på tegnet/ordet ”vi” at de som er tilstedet og blir snakket til er inkludert. ’Eksklusiv’ betyr at det synes på tegnet/ordet ”vi” at de som er tilstedet og blir snakket til er ekskludert i det man snakker om (og noen andre som ikke er tilstede er inkludert). Norsk tegnspråk har dermed forskjellen mellom inklusiv og eksklusiv, noe som norsk ikke har. Men det er ikke bare tegnspråkene som har denne forskjellen, for eksempel har også indonesisk og noen nordamerikanske språk inklusiv og eksklusiv.

I tillegg til forskjellen mellom inklusiv og eksklusiv viser norsk tegnspråk hvor mange ”VI” er. På norsk har vi bare forskjellen mellom entall og flertall: jeg (entall) og vi (flertall). Vil vi si det mer nøyaktig må vi ha et ord i tillegg, slik som ”vi to”. På tegnspråk har vi forskjellen mellom tegn som uttrykker JEG (entall), VI-TO, VI-TRE, VI-FIRE og VI-MANGE (flertall). Når vi viser hvor mange er inkludert i vi kalles dette av språkvitere ”dual” (for to) ”trial” (for tre) og kvadral (for fire). Dette ligner litt på systemet språket Lihir har (et språk som snakkes på Papua Ny Guinea).

Hva med VI-FEM spør du kanskje? Vel, noen påstår at VI-FEM er det samme som tegnet for COGNAC. Skål!